Den vakreste romanen som ble utgitt i fjor var etter manges mening Mors gaver. Cecilie Enger skrev en gripende fortelling om hvordan det var å rydde ut av sitt eget barndomshjem, og finne julegavelistene som moren sirlig hadde nedtegnet fra 1963 og førti år frem i tid. En tidsreise i egen historie. Full av gode minner, lykke, savn og sorg over at moren nå ikke kan ta del i disse glemte minnene.
På 40 tettskrevne kladdeark fortelles det om gaver til søsken, fettere, kusiner, tanter, onkler, naboer, og andre kjente som plutselig dukker opp i Cecilies hukommelse som et vagt minne. Først hva foreldrene selv hadde gitt i gave til disse menneskene, så hva barna hadde gitt, og på baksiden oversikt over hvem av dem som hadde fått hva av hvem.
«Alle julegavene har hun skrevet ned. Gjennomtenkt, planlagt, innkjøpt, lagret og arvet. Ønsket og fått. Til sammen må det være noen tusen gaver. Jeg studerer de løse arkene lenge.»
Samtidig som Cecilie går gjennom disse listene viskes morens minne ut for alltid. Hun har Alzheimer og bor på sykehjem.
«Jeg blir plutselig overmannet av tårer. På grunn av disse tusen ganger innøvde og innarbeidete manerene. Sittende i den røde lenestolen sin, med en gjenkjennelig genser og dongribukser. Det ene lange beinet over det andre. Håret stelt. Det konsentrerte ansiktet hennes, som kan få meg til å tro at det er innbilning alt sammen. At hun, neste gang hun sier noe, er den moren jeg kjenner. At det har vært en feil, et slags mareritt, og at hun kan riste på hodet å si: Nå syns jeg det er på tide å komme seg hjem til Høn. Påsken er så sen i år at hvitveisen sikkert blomstrer. Hva sier du, Cecilie. Har du anledning til å kjøre meg hjem?»
Dette er en fortelling om hvordan vi så gjerne vil gjøre det umulige, å holde tiden fast. En nydelig leseopplevelse.
Du finner Mors gaver i din nærmeste Notabene eller i vår nettbutikk.
Notabeneblogg 